Menn som steller hjemme

I april 2003 under tittelen “Italienske menn stormer hjem” beskrev Aftenposten-journalist Kristin Flood en gruppe italienske herrer som hadde vendt hjem til kjøkkenbenken. Herrene var avbildet med kost, bøtte, klut og forkle, og de var iført brede smil og glimt i øyet.

De hadde gjort hjemmearbeid til en stolt og respektert virksomhet. De var alle enten gått lei av eller var blitt tømt ut av det vanlige arbeidslivet, og i stedet for å falle sammen og miste sin manndom, en smal sak i en så utpreget macho-kultur som den italienske, hadde de funnet hverandre og gått sammen i Foreningen for Husfedre, Associazione Uomini Casalinghi, stiftet av Fiorenzo Bresciani, tidligere slakter i Toscana. En vakker dag stengte han butikken og ble enig med konen om at han skulle stelle hjemme mens hun skulle fortsette å jobbe.

Foreningen ble etablert i 2003, og hadde året etter samlet 2000 medlemmer. På internettsiden www.uominicasalinghi.it har Bresciani fått positiv respons fra menn over hele verden som ønsker å gjøre det samme: Bekrefte sin status som hjemmeværende mannfolk. Foreningen holder kurs i økonomiske handleløsninger, variert matlaging, økologisk rengjøring, estetikk og husholds-effektivitet. De har ganske enkelt gjort om husmorrollen til en interessant forretningsidé og skapt sin egen arbeidsplass i tillegg til å være hjemmets moderne sjef. Ingen tapere, altså, men en gruppe menn som gjorde om en vanskelig situasjon til en suksess. Bieffekten er himmelropende fornøyde hustruer og familier og status som maskuline, innovative og kreative.

Jeg leste reportasjen om igjen i forbindelse med den pågående debatt, og tenkte at her berøres denne og mange andre innsenderes anliggende: De tradisjonelle forventningene til mannen, som disse latinerne har valgt å bryte med – hindrer variasjon og mangfold i mange menns liv. Sosiolog Øystein Gullvåg Holter hevder sogar at menns arbeidslivsmønster (heltid/overtid) er det største hinderet for likestilling i Norge. I søreuropeiske land, i motsetning til i Norge, sier Gullvåg Holter, har debatten om mannsrollen vært sterk i mange år. Unge fedre har på egen hånd greid å kjempe seg til pappapermisjoner og fleksible løsninger. Og da er vi nok ved et viktig punkt. Psykologien i all forandring er entydig: De endringer vi selv initierer og kjemper for, blir en del av oss og vår identitet. Å bli fortalt av andre hva som er bra for oss, gjør saken mye vanskeligere å akseptere og identifisere seg med. Derav mange menns (og kvinners) motstand mot såkalt politisk korrekte likestillingstiltak.

Vi ler ofte av den latinske macho-kulturen på våre nordlige breddegrader, av det litt stereotype mannsbildet med gullkjede og åpen silkeskjorte som vi angivelig er langt forbi. Spørsmålet er om det ikke er enklere å få aksept for en mer frodig mannsrolle i latino-kulturen enn i vårt nokså kalde landskap hvor en omsorgsfull mann som prioriterer hjem og familie fortsatt ikke blir tatt helt på alvor. Og da må følgende spørsmål stilles, som innsenderen gjør, om det er aldri så ubehagelig: Er kvinnen klar til å akseptere at mannen ikke lenger skal være hovedforsørger og bryte med rollen som lydig skaffedyr? Vil hun fortsatt elske og respektere ham? Det tror jeg mannen må føle seg trygg på før han tar sjansen på å kreve deltid av arbeidsgiveren.

Sissel Gran

21/08/2005casalingo1

Condividi questo articolo